StatpedMagasinet 2–2017

Selvsagt er Brage en del av klassen

På Askøy har de lykkes med det som mange kommuner strever med. Brage har ikke verbalspråk og bruker øyestyrt talemaskin for å kommunisere. Noe annet enn full inkludering i ordinær klasse har aldri vært tema.

Det er skolestart på 8. trinn på Kleppestø ungdomsskole på Askøy. På dagsorden står valg av representant til elevrådet på skolen. Læreren innleder med å spørre om hvilke egenskaper en elevrådsleder bør ha. Brage (13) får litt hjelp til å rekke hånda i været for å svare på spørsmålet.

– Respekt og mot til å bry seg, kommer det fra talemaskinen til Brage. Denne er hans stemme og hans språk. Selvsagt er det noen utfordringer både faglig og organisatorisk, men det hindrer ikke Brage i å være en likeverdig elev i klassen.

Gevinst for alle

Ingrid Fauskanger (til venstre) er vernepleier ved Kleppe barneskole. Hun har jobbet tett med Brage på skolen de siste sju årene. Hege Johnstad (til høyre) fra PP-tjenesten i Askøy kommune har fulgt Brage siden han gikk i barnehagen.

– Inkluderingen vinner alle på. Brage er en naturlig del av nærmiljøet sitt. Ikke bare på skolen, men når han møter jevngamle i butikken, hjemme og alle steder i nærmiljøet, sier Hege Johnstad, PP-rådgiver på Askøy. Hun har fulgt Brage siden 1. klasse, først som spesialpedagog, senere som PP-rådgiver. Klassen har hatt et unikt utbytte av dette, mener hun.

– Klassen har lært mye om å være en god venn på alle måter. Vi har ikke organisert noe for at Brage skal bli tatt med i friminutter og på fritiden. Det er en gjeng som synes det er moro å være sammen med Brage, og det går av seg selv. De flyr rundt med rullestolen hans, spiller musikk på talemaskinen hans og tuller og har det gøy sammen, som ungdommer flest, sier Johnstad.

Ingrid Fauskanger er vernepleier ved Kleppe barneskole og har jobbet tett med Brage.

– Vennskapet er gjensidig. Det har aldri vært noe spørsmål om Brage skal være med eller ei, det har vært en selvfølge. Han stiller på lik linje med de andre, selv om vi må tilrettelegge for å få det til. Det handler om å skape en inkluderingskultur som gjør at elevene ser på Brage som en naturlig del av klassen, sier Fauskanger. Hun mener det ofte er voksnes begrensende tanker som skaper barrierer. For Brage og medelevene er alt mulig. – Det er vår kreativitet og våre holdninger som er avgjørende, sier hun.

Viktig teknologi

Bruken av teknologi, gjennom den øyestyrte talemaskinen til Brage (Tobii Dynavox), har vært en svært viktig faktor for vellykket inkludering. Den kom tidlig på plass og han fikk sin egen stemme.

– Dette var en stor forskjell framfor øyepeking i bok. Med talemaskinen ble han selvstendig og slapp å være avhengig av at andre skulle bla og peke. De andre elevene er vant med maskinen, de kan bruke den og forstår hvordan den fungerer, sier Johnstad.

Ingrid Fauskanger understreker betydningen av at voksne er i forkant og sørger for at Brage kan utnytte mulighetene teknologien gir.

– Vi har jobbet en del med at elevene gir ham tid til å svare med talemaskinen. Ønsker de kjappe svar fra Brage, får de stille ja- og nei-spørsmål, sier hun.

Vinner også faglig

Brage følger faglig forventet progresjon ut fra egen plan og følger klassens temaer i de fleste fag. Både Johnstad og Fauskanger er overbevist om at Brage også faglig sett har stort utbytte av å være en del av klassen.

– Gevinsten er ikke bare sosialt samvær. Det er like mye medlæring gjennom alle samtaler og refleksjoner som foregår i klasserommet, sier Fauskanger.

Flere suksessfaktorer

Hva er så faktorene for å få til vellykket inkludering av en elev med store tilretteleggingsbehov? Johnstad trekker fram et stabilt team som har vært med fra starten som én nøkkel. I tillegg til vernepleier og spesialpedagog har også kontaktlærere, faglærere og assistenter vært viktige bidragsytere til inkluderingen.

– Godt samarbeid og gode relasjoner til foreldre og de rundt er også avgjørende. En annen viktig faktor er at ledelsen virkelig vil og er opptatt av å legge til rette for at det skal fungere. Kompetanseheving har også stor betydning. Vi har fått god oppfølging og kursing i ASK og spesialpedagogisk tilrettelegging, blant annet av Statped, sier Johnstad.

Hun trekker også fram nettverksatsingen i kommunen. Den har et eget ASK-nettverk som har vært en svært viktig kilde til faglig dialog og utvikling.

– Vi har hele tiden vært tett på. I starten sørget vi for at Brage ble tatt med i alle sammenhenger. Etter hvert ble det en vane som gikk av seg selv. Fauskanger er enig. Godt og tett samarbeid har vært viktig for inkluderingen.

– Det har vært helt naturlig at Brage skal være med på lik linje med de andre. Vi har lagt vekt på hvordan vi tilrettelegger for å få det til, sier hun. Hun mener gevinsten for Brage er åpenbar. – Han hadde aldri hatt det sosiale nettverket som han har i dag uten en vellykket inkludering.

Ikke vær redd for å prøve

De har begge klare råd til andre kommuner som vegrer seg for å inkludere ASK-brukere eller elever med stort behov for tilrettelegging i nærskolens ordinære tilbud: Ikke vær redd for å prøve. – Det gir så store gevinster for alle parter. Vi har heller ikke opplevd at dette har vært mer ressurskrevende enn andre løsninger ville ha vært, sier Johnstad og Fauskanger.

Nå er de begge spent på overgangen til ungdomsskolen. Det de har sett så langt, er en gutt som stortrives og at stemningen i klassen er god.

Ekte vennskap

Brage stortrives på skolen. Elevene ser forbi rullestolen og talemaskinen. Brage er én av dem.

Det er klart for avstemning om hvem som skal bli elevrådsrepresentant på 8. trinn. Stemmelappene leses opp, én for én. Én stemme til Ella, én til Ina og én til Brage. Brage får flere og flere.

Resultatet er klart. Brage og Julie har fått flest stemmer, proklamerer læreren. Klassen jubler og Brage setter opp sitt bredeste smil. Han er kjent for nettopp det. Sitt gode smittende humør. Sånt blir det resultater av – i det minste en elevrådsrepresentant.

Er dette er et uttrykk for «pålagt omsorg», spør jeg. Fauskanger og Johnstad er ikke i tvil.

– Vi opplever det ikke slik. Dette er ekte vennskap. Elevene ser forbi rullestolen og talemaskinen. Brage er en av dem. Punktum.

Tekst. Sveinung Wiig Andersen

Foto: Sveinung Wiig Andersen og Jonas Boström, Montag

Innstillingen er avgjørende

Rune Nøttveit, faren til Brage, er ikke i tvil om at det er innstillingen som avgjør alt.

– De som har jobbet med Brage, hadde lyst til dette og har hatt de riktige holdningene. Det var vilje til å inkludere Brage hele veien, sier Nøttveit, som er svært fornøyd med skolens arbeid. Han peker på Brages nettverk i nærmiljøet.

– Alle vet hvem Brage er, og han hilser på venner hvor han går. Hadde han gått på en spesialskole, hadde han ikke fått det unike nettverket i lokalmiljøet, mener Nøttveit.

– Teknologien og øyestyringen har også hatt vanvittig mye å si. Brage kan sende e-post og skal snart få Snapchat koblet mot øyestyringen. Øyestyringen kan også kobles til en vanlig datamaskin og i teorien åpner det opp for uendelig mange muligheter når det gjelder veien videre og yrkesvalg.

Nå ser faren en strålende fornøyd gutt som smiler og gleder seg hver dag til å gå på skolen.

Brages innlegg til klassen: Halloen!

 

ALLE SOM HAR CP, har en eller annen skade et eller annet sted i hjernen. Siden jeg har CP, trenger jeg hjelp av dere til veldig mye. Jeg kan ikke snakke sånn som dere, men jeg snakker med øynene mine. Jeg bruker tobiien min, som er en datamaskin. Jeg må se på ordene for at jeg skal kunne si det jeg tenker på. Dette tar litt tid, så dere må chille litt. Bare gi meg litt tid. Jeg har mange ord inne på tobiien, men ikke alle. Er det noen dere mener jeg trenger, kan dere gjerne si det til de voksne jeg er sammen med. Så fikser de det, og da hjelper dere meg samtidig. Jeg digger å få inn nye ord på tobiien min. Jeg bruker også blikket mitt for å fortelle dere ting. Hvis dere vil ha svar fort, er det lurt å stille meg ja- og nei-spørsmål. Hvis jeg svarer ja, ser jeg opp. Hvis jeg sier nei, rister jeg på hodet og ser alle andre steder enn opp. Men jeg liker at dere stiller meg skikkelige spørsmål også.

JEG ØNSKER AT du og de andre i klassen snakker til meg sånn som dere snakker til de andre i klassen, for jeg er akkurat som dere. Jeg kan bare ikke styre kroppen min på samme måte. Jeg digger at dere spøker med meg også. Det er mange som snakker til meg som om jeg skulle være fire år, og det digger jeg ikke i det hele tatt.

JEG SKJØNNER ALT dere sier og synes det er like kjipt som alle andre hvis jeg får teite kommentarer. Jeg har alltid med meg noen som kan hjelpe meg, men jeg vil helst at dere snakker til meg. Jeg kan svare like godt som dem, hvis du bare chiller og gir meg litt tid.

PÅ GRUNN AV CP-en min klarer jeg ikke å spise så mye mat som jeg trenger. Jeg trenger jo en del mat nå som jeg vokser, og derfor får jeg maten min i en knapp på magen. Det gjør ikke vondt.

DET Å GÅ på fjellturer og stå på ski er heller ikke så lett for meg. Ellers er jeg som dere. Jeg ønsker å være med på mye, selv om ikke alt er like lett å få til. Men jeg setter pris på om dere spør meg om å være med på ting uansett. Jeg liker fotball, fart, spenning og humor. Spesielt humor. Jeg elsker en god spøk eller vits. Spør meg, så skal jeg fortelle deg en skikkelig dårlig vits. J Jeg har gjort alt fra å kjøre småfly, vært på tivoli til å bowle. Jeg knuser dere i bowling! Jeg har til og med holdt slanger. Så jeg er en tøffing.

IKKE MINST LIKER jeg å være med venner sånn som alle andre. Og jeg håper jeg får meg mange nye venner her på skolen. Jeg er alltid klar for å henge, så lenge jeg ikke allerede har andre ting jeg må gjøre.

HVIS DU HAR spørsmål om CP-en min, må du ikke være redd for å spørre. Jeg svarer så godt jeg kan – og vil at dere skal vite mest mulig!

Hilsen Brage

Side 3 av 4

Fant du det du lette etter?

0/250
0/250

Takk for din tilbakemelding!