Kombinerte sansetap i barnehage og skole

Kommunikasjon

Barn som er født med nedsatt syn og hørsel eller døvblindhet er ofte sårbare for det å få gode nok muligheter til å inngå i meningsfylt samspill med nærpersoner.

Grunnleggende samspill sikrer nærhet og emosjonell tilknytning til andre mennesker. Det gir også muligheter for å sanse, oppleve glede, utforske og oppleve verden på en måte som gir meningsfull forståelse av omverdenen.

Omverdenforståelse og – erfaring er en grunnleggende forutsetning for å danne begreper om hendelser, følelser, mennesker og objekter i verden. Det vi opplever i verden kan vi også dele med andre gjennom å kommunisere.

Kommunikasjon handler ikke bare om å uttrykke grunnleggende behov eller ønsker om å få noe eller om å få noe til å skje.

Kommunikasjon handler også om å dele følelser, opplevelser og tanker.

Noe av dette deler vi gjennom språket, og mye deler vi gjennom det vi kaller non-verbal (ikke språklig) kommunikasjon.

Dette omfatter vanligvis ansiktsmimikk, blikkretning, stemmeleie, setningsmelodi, pusterytme, bevegelsesrytme, kroppsspenninger og tempo på bevegelser eller setninger. Det er denne delen av kommunikasjonen som gir mening til ordene.

Når vi er sammen med et barn som er født med nedsatt syn og hørsel eller døvblindhet må vi finne flere måter å uttrykke non – verbal kommunikasjon på. Bevegelse, berøring og rytme blir viktig.

Hvert enkelt barn vil utvikle den type kommunikasjon, eller språk, som er mest naturlig og hensiktsmessig ut fra kognitive og sansemessige forutsetninger.

Noen barn lærer å snakke, andre lærer å kommunisere ved hjelp av gester, tegn eller tegnspråk. Andre igjen kombinerer tale og tegn, mens datahjelpemidler og grafiske symboler/tegn kan bli en god løsning for barn som trenger hjulpet kommunikasjon.

Hos et hørselshemmet barn kan selv små synsproblemer gi store utslag. Om barnet utvikler tegnspråklig kommunikasjon, som innebærer å få med seg informasjon både fra ansikt og hender, så kan et lite synsproblem gjøre det vanskelig å veksle mellom å se på ansikt og se på hender.

Barnet klarer kanskje ikke de raske blikkskiftene og den simultane sanseoppfattelsen som er viktig for å få med seg meningen i kommunikasjonen. Mange barn kan da ha nytte av taktil kommunikasjon, der tegnutvekslingen foregår ved at partnerne har berøringsmessig kontakt med hendene. Andre kan ha behov for taktil støtte til visuelle tegn.

Mange barn konstruerer egne gester og tegn med utgangspunkt i de sensoriske og emosjonelle opplevelsene de har hatt og det er viktig at nærpersoner svarer på disse og forsøker å finne ut hva de kan bety. Da må man gjerne vite hva barnet har vært med på og hva det kan ha opplevd.

Sarepta

Sarepta er et multimediabasert ordbehandlings- og kommunikasjonsprogram, og er et skallprogram der lærerne må lage individuelt tilpasset undervisningsmateriell som legges inn i programmet.

Sarepta gir muligheter til individuell utforming og utvidelse i takt med barnets utvikling. Ved hjelp av programmet kan man sette læringen i system og dermed skape forutsigbarhet for barnet. Programmet er bryterstyrt, er koblet til talesyntese og er  bygget opp slik at det gir en god struktur. 

Les mer om Sarepta

Å forstå hva barnet uttrykker

Som voksne anstrenger vi oss for å forstå hva et barn forsøker å uttrykke. Ofte har vi holdepunkter i situasjonen som hjelper oss, vi kan følge barnets blikkretning og se hva barnet ser på, vi kan se hva barnet peker mot, vi vet hva det opplevde for noen minutter siden og vi vet hva barnet er opptatt av.

Slik får vi mange holdepunkter som tilsammen gir oss noen alternative tolkninger av det barnet forsøker å uttrykke. Når barnet har medfødt syns- og hørselsnedsettelse eller døvblindhet så kan vi ikke støtte oss til tilsvarende holdepunkter alene. Vi må også lete etter andre holdepunkter.

Mange av barna opplever å bli misforstått fordi uttrykkene ikke likner det vi vanligvis ser hos seende og hørende barn. Det som ikke er gjenkjennelig for oss har vi lett for å overse.

Et barn som er glad i å ri, og som ikke kan se, vil kanskje uttrykke «gøy å ri» ved å etterlikne de bevegelsene som kjentes i hånden og i kroppen når det satt på hesten. Utenfra sett kan det kanskje se ut som om barnet kun sitter på en stol og humper opp og ned og veiver med hendene, og det kan være vanskelig å forstå hva barnet uttrykker. Iallefall hvis man ikke leter etter en mulig fortolkning på bakgrunn av sammenheng og kunnskap om barnet.

Bevegelser og ansiktsmimikk kan se annerledes ut, og ofte er det slik at vi må kjenne barnets forutsetninger for tilgang til opplevelser og barnets historie, for å kunne komme frem til mulige betydninger bak uttrykket.

Ofte må vi være så nær barnet fysisk at vi kan kjenne små spenningsforandringer i kropp og i hender. Emosjonelle uttrykk som vi vanligvis ser i ansiktet til et barn, kan vise seg i kroppslige uttrykk hos et barn med syns- og hørselshemning. Noen barn vifter med hendene når gleden er stor, andre barn beveger hele kroppen ved å snurre rundt eller vugge.

Emosjonelle uttrykk må ikke bli omtalt som selvstimulering. Måten vi omtaler barnets uttrykk på, gjør gjerne noe med måten vi svarer det på. Ved å anerkjenne at emosjonelle uttrykk kan se annerledes ut enn det vi er vant med, er det også lettere å gi de et emosjonelt gjensvar.

Her er det kreativiteten vår og forestillingsevnen vår som kan hjelpe oss. Hva har barnet opplevd idag? Hvor har det vært? Kan det ha opplevd noe veldig morsomt? Kan det ha opplevd noe som har utløst tårer? Har barnet spilt tromme idag? Har det vært på ridning?

Dette forutsetter en god kommunikasjon mellom alle de som er rundt barnet.

Morten

Morten er 5 år - helt blind og har en liten hørselsrest. Han har en sykdom som gjør at han og moren ofte må reise til sykehuset der det tas blodprøver og måles blodtrykk. Morten og mor kommuniserer gjennom taktile tegn og han har mange mennesker rundt seg som forstår hva han uttrykker med egne tegn. Noen ganger er det vanskelig å forstå hva Morten uttrykker, og hans nærpersoner må lete etter mulige fortolkninger ved å finne ut av hva han har opplevd samme dag – hva han har gjort og hvilke aktiviteter han har vært med på.

En dag ser mor et uttrykk hun ikke har sett før: Morten holder rundt venstre overarm med høyre hånd og lager klagelyder. Mor spør om noe er vondt, men Morten avviser hennes forslag og fortsetter. Dette gjentar seg noen ganger før mor skjønner at han muligens uttrykker noe som har med besøket på sykehuset samme dag å gjøre, der han tok blodprøver og målte blodtrykk (som jo innebærer å ha en mansjett på overarmen). Mor spør han – med tegn i taktil modalitet – om han tenker på sykehuset og det som gjorde vondt på armen. Morten smiler og uttrykker på nytt «vondt, arm, sykehus». Mor og Morten fortsetter så samtalen rundt besøket på sykehuset, med utgangspunkt i hans uttrykk og tegn

Morten opplevde undersøkelsene på sykehuset gjennom berøringssansen og forsøkte å uttrykke seg via samme sans. Uten kunnskap om hva Morten hadde opplevd denne dagen, ville det vært vanskelig å forstå hva han uttrykte, og muligheten for at uttrykket ble oversett eller sett på som «selvstimulering» ville vært stor. Vi kaller Mortens tegn for sportegn, fordi de har sitt utgangspunkt i opplevelser som har satt spor på kroppen hans.

Alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK)

Med alternativ og supplerende kommunikasjon kan barn med medfødte kombinerte sansetap utvikle ulike individuelle former for kommunikasjon. Slik kan barnets «egen stemme» komme til uttrykk og mulighetene for kommunikasjon og deltakelse realiseres.

Mange barn med medfødte kombinerte sansetap utvikler tale og/eller visuelt tegnspråk, mens andre trenger supplerende støtte for å kommunisere. Det kan dreie dreier seg om munnavlesning, tegn, bilder eller blandingsformer som også inkluderer gester, norsk med tegnstøtte, haptiske signaler (berøring), grafiske symboler og digitale kommunikasjonshjelpemidler.

Hos et ban som har en hørselshemming, kan selv små synsproblemer gi store utslag for kommunikasjon. Om barnet utvikler tegnspråklig kommunikasjon, kan et lite synsproblem gjøre det vanskelig å veksle mellom å se på ansikt og hender i bevegelse. Barnet klarer kanskje ikke de raske blikkskiftene og den simultane sanseoppfattelsen som er viktig for å få med seg meningen i kommunikasjonen. Mange barn kan da ha nytte av taktil støtte til tegnene i form av berøringsmessig kontakt med partnerens hender.

For å vurdere behovet og nytten av alternativ og supplerende kommunikasjon kreves en kartlegging av barnets forutsetninger. En kartlegging bør omfatte grad av syns- og hørselstap, motoriske ferdigheter, kognitiv kapasitet, syndromspesifikke atferdsmønstre, interesser og personlighet, slik at mulighetene for kommunikasjon blir så gode som mulig.

Statped prøver å gi mennesker med atypiske kommunikative uttrykk samme utviklingsbetingelser for kommunikasjon og språk som for alle andre barn. For mennesker med komplekse kommunikasjonsutfordringer er det avgjørende at mangfoldet av ytringsformer, enten førspråklige, kroppslige eller atypiske ytringsformer, gjøres kjent og forstått blant fagpersoner og andre nærpersoner. Bare slik kan barnets «egen stemme» komme til uttrykk og muligheter og forutsetninger for kommunikasjon og deltakelse realiseres.

Her finner du mer om alternativ og supplerende kommunikasjon.

Med kroppen som utgangspunkt

Alle barn uttrykker seg kroppslig gjennom bevegelser, berøring, lyd, peking, gester, ansiktsuttrykk, - gjennom det vi med et fellesord omtaler som kroppsspråk. Barnet mottar informasjon om verden gjennom syn, hørsel, berøring, muskel- og bevegelsessans, likevektsans, lukt og smak. Kroppsspråket uttrykker gjerne det barnet opplever rent kroppslig via sansene, og den historien og kroppslige læringen det bærer med seg, som omfatter erfaringer med å være i kontakt med omverdenen.

Syn og hørsel er viktige sanser som gir barnet informasjon om verden, om nærpersoner, om sammenhenger, om andre menneskers følelser og reaksjoner, og danner grunnlaget for dannelsen av begreper. Bevegelse og berøring gir informasjon og erfaringer som handler om kroppens nærkontakt med omgivelsene.

Når syn og hørsel enten mangler, eller er sterkt redusert så vil dette påvirke og farge den erfaringsverden som til enhver tid er tilgjengelig for barnet. Barnet vil fremdeles uttrykke seg kroppslig, men uttrykksmåtene vil kanskje være annerledes enn hos seende og hørende barn fordi sanseinntrykk og informasjon via syn og hørsel til sammen ikke er tilgjengelig og utgangspunkt for læring. Barnets verden og kontaktflate vil i stor grad omfatte det som kan oppleves og erfares innenfor det området som kan oppfattes via berøring og bevegelse, og ofte i det «rommet» som barnet kan nå med hender, føtter og resten av kroppen.

Taktil kommunikasjon

Hva er taktil kommunikasjon?

Taktil kommunikasjon omfatter blant annet kommunikasjon gjennom taktile tegn, kroppsnære tegn, kroppslig-taktile uttrykk, mimetiske uttrykk, spor-tegn og haptisk kommunikasjon. Bruk av disse formene vil variere individuelt, med utgangspunkt i alder, motorikk, sansemessige- og kognitive forutsetninger, erfaringer og eventuell tidligere bruk av tegnspråk som førstespråk. Felles for alle med taktil kommunikasjon som viktigste kommunikasjonskanal er at tilgangen til kommunikasjon gjennom talespråk eller visuelt tegnspråk er begrenset av det kombinerte sansetapet, og taktil kommunikasjon blir derfor et viktig alternativ.

Vi tar her utgangspunkt i taktil kommunikasjon med barn, men de samme kommunikasjonsformene vil være aktuelle for barn i skolealder og voksne med kombinerte sansetap eller døvblindhet.

Taktile tegn

I taktil kommunikasjon bruker vi ofte tegn fra tegnspråk, og utfører disse i hendene til barnet vi snakker med på denne måten:

  • Hendene til barnet som vi snakker med ligger oppå våre hender og hun får på den måten muligheten til å avlese taktilt det vi sier med tegn. Barnet er da i en lytteposisjon og har det vi kaller lyttehender.
  • Når vi snakker med taktile tegn i barnets hender er vi selv i snakkeposisjon, og har det vi kaller

Kroppsnære tegn

Taktil kommunikasjon kan også innebære at vi plasserer noen av tegnene direkte på barnets kropp – på et annet sted enn hendene. Dette gjør vi for at barnet skal kunne avlese tegnene via berøringssansen et annet sted på kroppen enn hendene. Det stedet som tegnene plasseres på kalles for artikulasjonsstedet for tegnet.

På denne måten lærer barnet samtidig hvor på kroppen et tegn skal utføres og kan etter hvert selv peke mot dette stedet eller gjøre tegnet der, når dette er innlært. Vi kaller dette for kroppsnære tegn og dette er en del av den direkte kommunikasjonen vi har ien samtale med barnet.

Haptisk kommunikasjon

Haptisk kommunikasjon er en annen type kommunikasjon som består i å plassere tegn på kroppen til den vi snakker med. Haptiske tegn plasseres i hovedsak på rygg, overarm eller håndbak. Kne og vristen på foten brukes også. Målet med haptisk kommunikasjon er å gi en beskrivelse av omgivelsene til den vi snakker med som ikke selv kan oppfatte de via syn og hørsel. Haptisk kommunikasjon er ikke en form for direkte samtale, men mer en måte å beskrive og informere på.

Det som ofte beskrives og informeres om er:

  • hvordan omgivelsene våre ser ut
  • hvordan rommet er tilrettelagt
  • retninger som høyre – venstre – rett frem.
  • informasjon om at vi kommer eller går
  • hvilke andre personer som er til stede
  • hvordan andre mennesker reagerer
  • hvilke emosjoner viser de?

Når vi bruker haptisk kommunikasjon har vi som oftest ikke en forventning om at den vi gir beskrivelsen til skal svare oss.

Kroppslig – taktile uttrykk

Barn med kombinerte sansetap uttrykker seg ikke alltid på samme måte som den de kommuniserer med. Vi ser ofte at, mens vi kommuniserer med tegn, så svarer barnet på en annerledes måte der hele kroppen, stemmelyder og mimikk utgjør det vi kaller kroppslig-taktile uttrykk. Slike uttrykk ser vi ofte i lek med rim og regler som inkluderer lyd, tegn, bevegelse og spenning.

Mimetiske uttrykk

Alle kroppslige opplevelser i en hendelse eller aktivitet kan gjenskapes og uttrykkes i samme modalitet som den ble opplevd. Et barn som har vært på ridning kan eksempelvis fortelle om dette ved å reprodusere de bevegelsene som ble opplevd – altså mime det man opplevde på hesteryggen. Dette utrykket kan således få et språklig innhold, og kan tolkes som at barnet forteller om rideturen. Dette omtaler vi som mimetiske uttrykk.

Spor-tegn

Spor-tegn, innebærer at barnet peker mot «minnespor» på kroppen, fra en opplevelse eller hendelse som har gjort kroppslig og emosjonelt inntrykk. Sporene refererer til opplevelsen slik barnet opplevde den. Dette kan illustreres slik:

Mor kysser alltid barnet på kinnet når det blir levert i barnehagen. Når barnet senere peker mot - eller tar seg på kinnet, sier vi ikke at det peker eller berører selve kinnet, men at det viser til minnesporet etter mammas kyss. På samme måte som ved mimetiske uttrykk får da spor-tegn et språklig innhold, og kan her for eksempel bety mamma.

Noen barn med kombinerte sansetap lager selv tegn basert på visse egenskaper ved et objekt som utforskes med hendene, som f. eks form og funksjon. Slike tegn viser gjerne til det som er meningsbærende eller interessant ved objektet og tegnene kan ofte se annerledes ut enn det vi forventer. Det er derfor viktig å følge med på hvordan barnet utforsker, da dette kan gi oss informasjon om hva tegnet de lager kan bety, og hva det viser til ved objektet.

Side 3 av 6

Fant du det du lette etter?

0/250
0/250

Takk for din tilbakemelding!