Kombinerte sansetap i barnehage og skole

Sansene

Berøring, bevegelse, lukt og smak er viktige sanser når barnet har nedsatt syn og hørsel. Ikke bare fordi berøring kan kompensere for manglende eller nedsatt syn og hørsel. Disse sansene har stor betydning i emosjonell kontakt og tilknytning, og i all ekspressiv kommunikasjon som er basert på gester og tegn.

Barns lek og barns samspill med andre involverer syn og hørsel. Videre er berøringssansen viktig for utforsking av omgivelsene og lek med objekter. I sklia og huska tas likevektsansen og muskel- og bevegelsessansen i bruk. I skogen og i gresset tas luktesansen i bruk, og smakssansen aktiveres når det er tid for mat eller en frukt.

Syns- og hørselssans

Synssansen gir oss rask og presis informasjon om miljøet rundt oss på nært hold og på avstand. Gjennom synsinntrykk vekkes spedbarnets oppmerksomhet og etter hvert vil barnet motiveres til å bevege seg mot interessante ting i omgivelsene.

Et barn med nedsatt syn må lære å utnytte synsresten sin best mulig. Det er viktig å stimulere barnet til å bruke synet sitt, og det kan tilrettelegges med hensyn til gode lysforhold der barnet oppholder seg og bruk av farger og kontraster på leker og omgivelser. Slik kan barnet bli mer oppmerksom på verden rundt seg; oppdage mer, gjenkjenne mer og lære å tolke synsinntrykk.

Hørselen er, i likhet med synet, også en fjernsans. Den gir oss informasjon om omverden uten av vi trenger å berøre lydkilden. Hørselen spiller en viktig rolle i dagliglivet vårt, og muliggjør at vi kan kommunisere med andre via tale, på en enkel og effektiv måte.

Syn og hørsel er viktige sanser for motivasjon til å utforske verden, og barnet oppdager etter hvert at det kan bevege seg mot spennende ting. Et barn med nedsatt syn og hørsel, eller et barn med medfødt døvblindhet, får ikke automatisk den samme motivasjonen. Barnet trenger mer tilrettelegging og hjelp fra omgivelsene enn fullt seende og hørende barn, slik at verden blir så trygg og spennende at han eller hun vil utforske den og være delaktig.

Både syn, hørsel og berøring er viktige komponenter i det tidlige ansikt-til-ansikt samspillet mellom seende/hørende barn og foreldre. I det non-verbale (ikke-språklige) samspillet utveksles følelser, sinnsstemninger og barnet lærer å lese mening ut av mimikken til andre mennesker. De samme kvalitetene er like viktige i samspillet mellom et barn med nedsatt syn og hørsel og foreldre, men de kan komme til uttrykk på andre måter.

Ved hjelp av hørselen oppfatter et hørende barn stemninger og dynamikk i det som blir sagt, det oppfatter setningmelodi, stemningsleie, tempo og rytme i talespråket. Syns- og hørselsinntrykkene knyttes sammen i dette samspillet og danner grunnlag for mer komplekse samspillsmønstre. De samme samspillsmønstrene utvikles hos barn med nedsatt syn og hørsel, men berøring og bevegelse kan få en mer fremtredende plass enn fjernsansene

Les mer om syn og synsfunksjon.

Les mer om hørsel og hørselsfunksjon. 

Berøringsansen

Berøringssansen omtales også som taktilsansen eller følesansen. Den er en nærsans der huden på hele kroppen brukes, men omfatter allikevel mer enn selve huden. Berøringssansen og muskel- og bevegelsessansen (proprioseptiv sans) brukes samtidig.

Berøringssansen oppfatter sanseinntrykk gjennom reseptorer i huden, slik som berøring, trykk, temperatur, overflatestruktur, smerte og vibrasjoner. Den er en av de sansene som utvikles først i fosterlivet, og den forblir aktiv selv etter at syn og hørsel er svekket i alderdommen.

Denne sansen er delt inn i to” systemer”. Det ene, det diskriminative systemet, er viktig for viljestyring av bevegelser og er med på å bestemme hvor mye vi skal reagere på smerte og temperatur. Det kan også utløse emosjonelle reaksjoner. Det andre, det alarmerende taktile systemet, gir oss informasjon om for eksempel smerte, kulde og temperatur.

Berøringssansen kan fungere uavhengig av synet når vi for eksempel stikker hånden ned i en lomme eller veske for å finne noe, eller når vi våkner om natten og vil finne lysbryteren. Denne sansen gir oss vanligvis mye informasjon om omgivelsene. Dette er informasjon som vi ikke tenker på at vi mottar, men som blir spesielt betydningsfullt for et barn med nedsatt syn og hørsel eller medfødt døvblindhet.

Berøringssansen har noen begrensninger. Ved å berøre er det bare mulig å oppfatte en liten del av gangen. Det er derfor lettere å få oversikt over små ting enn store. For å få et helhetsbilde, må de enkelte delene settes sammen for å bli en helhet, og dette kan være både tid- og energikrevende. Kunnskap om dette er viktig når man er sammen med et barn som bruker berøringssansen for å skaffe seg informasjon om omverden.

Berøring danner utgangspunktet for kontakt og emosjonell nærhet i de fleste mellommenneskelige relasjoner. Å berøre og bli berørt er en viktig del av den emosjonelle kontakten vi har med andre mennesker gjennom samspill og kommunikasjon.

Hos barn med nedsatt syn og hørsel eller medfødt døvblindhet, kan berøring oppleves som truende eller ubehagelig, og barnet viser kanskje liten glede ved å ha kroppskontakt eller ta på objekter. Dette behøver ikke å bety at barnet ikke vil ha kontakt, men barnet trenger kanskje å kjenne seg trygg på hva slags type berøring som kommer. Kanskje liker det heller ikke at noen tar hånden og fører den mot noe som det ikke vet hva er. Med en riktig og forsiktig tilnærming kan man gi barnet gode og positive erfaringer med det å bli berørt og det å berøre. En slik tilnærming kan være å la hånden til barnet få hvile på den voksnes hånd ved utforsking av mennesker og den fysiske verden. Da kan barnet selv reguler hva, og hvor mye det ønsker å berøre. Dette kalles gjerne for «hånd over hånd».

Noen barn bruker føttene for å utforske omgivelsene. Det er ikke uvanlig at barnet tar av seg sokker og sko for å kunne gå barbent. Andre barn liker å kjenne inntrykk på huden ved at de tar av seg klærne på overkroppen.

Ved finmotorisk aktivitet, som for eksempel å kjenne på taktile illustrasjoner i følebøker og senere punktskrift, er berøringssansen, sammen med muskel- og bevegelsessansen, helt avgjørende.

Muskel- og bevegelsessansen

Muskel- og bevegelsessansen er en sans som omtales med begreper som brukes litt om hverandre, slik som muskel- og leddsans, kinestetisk sans og proprioseptiv sans.  Denne sansen styres fra reseptorer i muskler, sener og ledd der spesielle nerver gir melding til hjernen.

Sansen registrerer kroppsdelenes posisjon i forhold til hverandre, og bidrar til å bestemme hastigheten, koordineringen og retningen på bevegelsene vi gjør uten at vi behøver å bruke synet. Muskel- og bevegelsessansen er, sammen med likevektsansen, en forutsetning for balanse og koordinering av bevegelser. Sansen er også med på å bestemme hvor mye kraft som skal til for å utføre en bestemt handling, og den gir oss informasjon om spenningstilstanden i muskler og ledd.

Mye av det vi foretar oss i løpet av en dag kan vi gjøre uten å bruke synet, kroppen «vet» hvilke bevegelser som er nødvendige og hvordan ulike deler av kroppen står i forhold til hverandre. Hvis vi lukker øyene, for deretter å peke på nesetippen med en finger, klarer vi det med rimelig god presisjon. Vi kan deretter også peke på en finger på andre hånden, eller andre kroppsdeler uten store problemer. Vi trenger ikke bruke synet. En danser eller en fiolinist kunne ikke danset eller spilt med et høyt presisjonsnivå hvis ikke denne sansen var intakt.

Noen barn har en muskel- og bevegelsessans som ikke fungerer optimalt og dette kan gi store utfordringer når det gjelder å bevege seg, gripe etter ting eller bedømme hvor mye kraft som skal til for å utføre en bestemt handling. Nedsatt syn og hørsel eller medfødt døvblindhet kan ytterlige forsterke disse utfordringene:

  • Barnet virker «klossete» med lite koordinerte bevegelser og finner ofte egne strategier for å få tak i et objekt.
  • Barnet liker ikke eller klarer ikke å stå oppreist.
  • Når barnet har lært å gå, foretrekker det å gå barbent og på tå. Nakne føtter gir mye berøringsmessig informasjon. Å gå på tå gir en annen og spesiell opplevelse av spenning og bevegelse, enn det å gå med hele foten mot underlaget.
  • Barnet bruker for lite eller for mye kraft ved berøring, grep, trekking eller løfting. Dette kan lett misforståes av omgivelsene og oppfattes som at barnet er aggressivt, klosset eller uoppmerksomt.
  • Barnet skaffer seg selv sterke sansestimuli, som for eksempel å skjære tenner, banke ting mot tennene, banke ting i gulvet eller mot et bord, eller klappe i hendene. Dette kan lett misforstås av omgivelsene og oppfattes som uhensiktsmessig atferd.

Å krype, klatre, hoppe, danse, svinge rundt, ri, hoppe på trampoline og rulle rundt kan være fine grovmotoriske aktiviteter for å styrke muskel- og bevegelsessansen.

Smaksansen

Smakssansen (den gustatoriske sansen) er den sansen som stimulerer vår appetitt og som gir informasjon om giftstoffer i mat. Den dirigerer oss således mot de riktige matvarene og beskytter oss mot dårlig mat. Smaks- og luktesansen er tett forbundet, men stimuli fra disse sansene beveger seg langs ulike nervebaner opp til hjernen. Smaksreseptorene (smaksløkene) utvikles tidlig i fosterlivet og et nyfødt barn kan diskriminere mange typer smak. Allerede fra barnet er noen måneder gammelt vil det utforske verden ved å smake på ting.

Man pleier å inndele smakssansen i fem grupper, som er søtt, surt, salt, bittert og umami (smaksstoffene fra proteiner i kjøtt og alger).

Smak og lukt samarbeider og når vi spiser mottar vi inntrykk fra begge sansene. Gjennom synet av det vi smaker og lukter, samt erfaring, bygger vi opp sammenhenger mellom disse sansene. Når vi for eksempel ser et eple forventer vi at det smaker som et eple. Når disse forventningene ikke innfris, kan vi få ubehagelige smaksopplevelser.

Luktesansen og synssansen er viktig for oss når vi skal kunne skille mellom ulike typer smak. For barn med nedsatt syn og hørsel eller medfødt døvblindhet kan vi tenke oss at lukt- og smaksreferansene er sterkt forbundet med det å spise, og barnet blir kanskje ekstra sensitivt på hva det vil spise. Barnet bør få god tid til å lukte og smake på maten. Dersom et barn blir matet, er det viktig å forberede på hva som kommer på skjeen før barnet får den i munnen.

Noen barn med nedsatt syn og hørsel eller medfødt døvblindhet har nedsatt smakssans (som ved CHARGE syndrom). En dysfuksjonell smakssans er vanskelig å identifisere da denne kan være en del av det samlede bilde av det sansemessige, motoriske og kognitive funksjonsbildet. Det er derfor viktig å respektere barnets smakspreferanser så mye som mulig og oppmuntre til å smake på ulik mat og drikke.

Les mer om blinde barn og spising

Luktesansen

Luktesansen (olfaktorisk sans) er evnen til å oppfatte lukt. Vi mennesker er i stand til å skille tusenvis av ulike luktmolekyler, og vi kan bruke luktesansen i forbindelse med tallrike aktiviteter. Luktreseptorene blir utviklet tidlig i fosterlivet og små babyer er i stand til å gjenkjenne lukten av sin egen mamma. Vi bruker luktesansen for å vedlikeholde personlig hygiene og til å nyte lukten av et nystekt brød. Lukt kan gi oss informasjon om at det lages mat et sted i huset eller at det grilles i naboens hage. Luktesansen er derfor en viktig fjernsans. Siden lukt kan oppleves over avstand er luktesansen en del av vårt naturlige alarmsystem. Den advarer oss mot potensielle farer som for eksempel gass og røyk.

Luktesansen er en kraftfull sans når det gjelder å fremkalle minner fra tidligere opplevelser. En spesiell lukt fremkaller ikke bare minnene fra opplevelsen, men også de følelsene som oppsto der og da. Lukt kan gi verdifull informasjon både ute og inne. Ulike plasser og rom har sine spesielle lukter. Lukter som alltid er til stede kan være verdifulle kjennemerker for orientering. På et kjøpesenter vil du for eksempel lett kjenne lukten av parfymeriet, blomsterbutikken og bakeriet. Vi kan også kjenne igjen personer og hendelser ved hjelp av luktesansen.

Luktesansen kan forsterke de andre sansene ved å gi tilleggsinformasjon og kan bidra med viktig og betydningsfull informasjon til personer med nedsatt syn og hørsel eller medfødt døvblindhet. Lukt kan gi mulighet til gjenkjennelse og opplevd sammenheng i omgivelsene

Likevektsansen

Likevektsansen (vestibulærsansen) forteller oss om kroppens og hodets posisjon i forhold til tyngdekraften, den forteller oss hva som er opp og ned og er viktig for at vi skal kunne holde oss oppreist.

Denne sansen har en tett forbindelse med synssansen, og hjelper oss til å fastholde et stabilt synsfelt når vi beveger oss. Utfordringer ved denne sansen kan vise seg på ulike måter. Noen barn kan ha vanskeligheter med å følge objekter med øynene, og forstår ikke om det er objektet eller de selv som beveger seg.

Noen barn er avhengige av tydelige og kjente visuelle kjennemerker for å kunne gå eller stå støtt. Selv om barnet beveger seg støtt innendørs kan det miste balansen utendørs fordi det ikke lenger kan se kjennetegnene.

Noen ganger ser vi at barnet står og småtripper og det kan se ut som det er lite oppmerksomt når det blir snakket til. Dette kan påvirke mulighetene for å se eller høre kommunikative budskap fra andre.

Utfordringer i vestibulærsansen kan innvirke på kroppskontroll, motorisk koordinering og muskeltonus, slik at barnet ikke utvikler et effektivt kroppsspråk. Dette kan misforstås og barnet blir oppfattet som mindre uttrykksfullt enn det er.

Noen ganger kan vi se at barnet utvikler et karakteristisk gangmønster med bena langt fra hverandre eller senkede knær. Dette gangmønsteret kan være funksjonelt for barnet, men kan på sikt bidra til en skjev ryggsøyle.

Aktiviteter som kan stimulere likevektssansen

  • vugging
  • bli løftet opp i været og svingt rundt
  • rulle
  • stupe kråke
  • gynge i huske eller hengekøye
  • bli gynget i et teppe

Sanseintegrasjon

Sanseintegrasjon viser til vår evne til å ta inn, sortere og gjøre nytte av den informasjonen som hjernen vår mottar fra sanser som syn, hørsel, smak, lukt, berøring og bevegelse. Med andre ord så omhandler sanseintegrasjon samspillet mellom sensoriske og motoriske prosesser.

Når vår sanseintegrasjon fungerer slik den skal så trenger vi ikke være oppmerksom på hver sans hver for seg. Vi mottar sanseinntrykkene samtidig og hjernen sørger for en bearbeidelse som skaper sanseinntrykkene om til noe meningsfullt. Det er kun når noe uforutsett skjer, som for eksempel ved lyden av en sirene, at vi retter all oppmerksomhet mot denne.

Mange barn kan ha utfordringer i disse prosessene og de kan over- eller underreagere på ulike stimuli. Det å kunne skille mellom vesentlig og uvesentlig sanseinformasjon kan i mange situasjoner være vanskelig. For noen barn kan det være slik at det å få med seg informasjon gjennom en sans kan være så energi- og konsentrasjonskrevende at andre sanser «stenges» av. Det kan være utfordrende å både skulle høre, se og berøre eller bli berørt når syn og hørsel er nedsatt. Hvis barnet «stenger» av en sansekanal så betyr det ikke nødvendigvis mangel på interesse. Men barnet klarer kanskje ikke å motta og bearbeide mange inntrykk på en gang. Det er derfor viktig at man forsøker å minimalisere forstyrrende og konkurrerende sanseinput, og at man «rydder» omgivelsene for sansestimuli som ikke er nødvendig i den gitte situasjon.

Side 5 av 6

Fant du det du lette etter?

0/250
0/250

Takk for din tilbakemelding!