Gjenkjenning og identifisering av følelser | www.statped.no

Veileder til samtale om følelser med barn og unge som er blinde eller sterkt svaksynte

Gjenkjenning og identifisering av følelser

Å vite hva du føler og omtrent hvor sterk følelsen er, er et viktig grunnlag for god følelseshåndtering. Dersom det er riktig at følelser alltid er sanne for den som har dem, så er dette kanskje det aller viktigste: Å tro på barnet, komme det i møte, ta imot følelsen.

Bekreft gjerne først en følelse hos barnet med ord, stemmebruk, gjenstand eller berøring, før du begynner å beskrive og utforske følelsen nærmere.

Med lei seg-stemme: «Å, nå høres du ordentlig lei deg ut»

V: «Ble du litt glad da du fikk høre den sangen? Du smiler og ser ut som du koser deg.» 

Still gjerne spørsmål ut fra virkelige hendelser:

V: «Hvordan kjennes det for deg når

  • Emma gjemmer seg for deg eller ikke svarer når du roper på henne
  • du blir knuffet i trappa opp til klasseværelset
  • en av venninnene dine tar kontakt med deg

Du kan gi barnet et brett med følelsesbrikker eller en boks med følelsesgjenstander slik at barnet selv kan få mulighet til å finne ut hvilken følelse det er i, eller hvilken følelse det har mest lyst til å snakke om.

Du kan spørre barnet om det kan kjenne igjen hvor i kroppen en spesiell følelse sitter. Hvor kjenner du mest at du er lei deg? Hvor sitter følelsen hen? Når du er glad, hvor i kroppen kjenner du det sterkest? Slike spørsmål kan gjøre at det blir lettere å kjenne følelsen igjen og samtidig bidra til økt kroppsbevissthet.

Foreslå å snakke om eller rollespille hendelser som har utløst sterke følelser.

Et eksempel fra prosjektet «Kjenn hva jeg føler»:

V: «Vil du snakke om da du tok blodprøve på sykehuset?»

B: «Ja!»

Så fulgte en fem minutters seanse hvor læreren spiller sykepleier og barnet seg selv. Barnet bruker ord og pusting og lyder når «stikket kommer» etter først å ha blitt «vasket med Pyrisept» og blitt bedt om «å slappe helt av».

B: «Gjør det vondt?»

V: «Gjør det vondt nå?»

B: «Ja!»

Etter at rollespillet er avsluttet:

V: «Nå hermet vi etter hvordan de gjorde det på sykehuset.»

B: «Vi visste det.» 

Dette temaet ble rollespilt svært mange ganger. Barnet tok forskjellige roller: den som stakk, den som ble stukket og barnet stakk seg selv. Etterhvert ble rollespillet spilt sjeldnere og sjeldnere, og til slutt ble ønsket borte.

Her så det ut til at rollespillet fungerte helende. Først ved å gi barnet mulighet til å gjenoppleve en skremmende hendelse og så gi henne mulighet til å få større oversikt og kontroll over det som hadde skjedd og sine egne følelsesreaksjoner. Dette skjedde i samhandling med en trygg og omsorgsfull voksen som kunne ta henne alvorlig, ta imot følelsene hennes og som orket å gjenta rollespillet mange ganger.

I et annet rollespill later den voksne som hun er en kjent person for barnet og er sint.

B: Later som hun gråter.

V: «Da blir du så lei deg.» Tar barnets hånd borti lei seg-brikken.

Be barnet finne måter selv å gjenkjenne på.

V: «Hvordan tror du andre kan se at du er glad?»

B: Smiler og tar på munnen sin

V: «Hvordan kan du kjenne at du er lei deg?»

B: «Klump inni meg. Tårene renner.»

V: «At du er sinna, da?»

B: «Banker i bordet. Roper høyt. Banner.»

Side 22 av 27

Fant du det du lette etter?

0/250
0/250

Takk for din tilbakemelding!