Gode væremåter hos den voksne | www.statped.no

Veileder til samtale om følelser med barn og unge som er blinde eller sterkt svaksynte

Gode væremåter hos den voksne

Framfor alt er det viktig at den som får ansvar for følelsessamtalene, har interesse for og lyst til å jobbe med dette temaet på denne måten og med dette barnet. Den voksne må kjenne barnet og være innstilt på å ta på seg det ansvaret det innebærer å gå inn i et så personlig område som følelser er. Det må også være sannsynlig at den voksne har anledning til å arbeide med barnet over en lengre periode.

Trygghet, ro og tydelighet er gode egenskaper hos voksne som arbeider med opplæring. Det gjelder i høyeste grad også i arbeid med følelser. Tydeligheten bør omfatte det å være undrende og spørrende overfor barnets uttrykk. Vi må vite og vise at vi svært ofte tolker. Det er sjelden den voksne vet sikkert hva barnet reagerer på og hvorfor. «Kanskje du ble sinna fordi en annen kom og brøt av da vi to pratet sammen?» Etter at barnet har fortalt om noe leit det har opplevd: «Da tror jeg du må ha hatt det veldig vanskelig.» Her handler det vanligvis mer om å lytte enn å snakke. Måten vi lytter og tar imot på, er viktigere enn hva vi sier av «kloke» ting.

God tid og mulighet til å dvele og vente er også betydningsfullt i samtalene. Gi barnet pauser til å reagere, tenke og formulere seg. Voksne vi har samarbeidet med, har gitt følgende råd: Ta det med ro, bruk tid, prøv å ta imot også det du har hørt mange ganger før. «Vi var litt urolige for at det ville ta helt overhånd, men bestemte oss for ikke å si at vi hadde hørt det før, at det var nok. Det viste seg at når vi hadde hørt på eller snakket om en hendelse eller tema nok ganger, så avtok behovet hennes og de fleste av temaene forsvant av seg selv.»

Bruk av ord kan ha stor betydning. Når temaet er følelser, er det god grunn til å bruke uttrykk som «kjennes», «føles» og «hvordan er det inne i deg», mer enn «mener» og «tenker». I samvær med barn som ikke ser, kan vi uttrykke mye følelser med stemmen. Bruk stemmen aktivt og bevisst for å speile og forsterke uttrykk av glede, tristhet og eller andre følelser.

En undrende holdning overfor barnets ytringer bidrar erfaringsmessig til åpenhet. Samtidig er det en måte å formidle at vi vet at vi ikke vet hvordan den andre har det. Vi kan bare komme med antakelser og så få sjekket om de stemmer. «Jeg lurer på om du kjente at ...?» «Kanskje det hadde noe å gjøre med at ...?» «Jeg tenker at … Var det sånn det var for deg?»

V: «Jeg lurer på hva du blir sint for hjemme, jeg.»

B: «For eksempel når jeg ikke får det som jeg vil.»

V: «M-m… det ble jeg også noen ganger da jeg var barn ... Hva er det du kan bli sint for å ikke få lov til?»

Åpnende spørsmål begynner oftere med «hva tror du det kan komme av …?» enn med «hvorfor …?» «Hva kjente du da?» kan være mer åpnende enn ja- eller nei-spørsmål som: «Syntes du det var leit?» Vilje og evne til først å flytte seg dit barnet er, er en god forutsetning hos den voksne samtalepartneren. Hvis barnet er lei seg, vær der sammen med det en stund. Hvis barnet vil snakke om å kjøre heis eller hva som skjedde på båten til Danmark, vær med på ferden en stund. Hvis barnet i begynnelsen er mest opptatt av knappene på kameraet, mer enn å snakke om følelser, så bli med en liten omvei til kameraet. Kanskje er barnet mer opptatt av å snakke om hva det ikke liker enn hva det liker. Begynn der barnet er. Det vil være i samsvar med Søren Kierkegaards poetiske utsagn om «hjelpekunst»:

Hvis det i sannhet skal lykkes

å føre et menneske hen til et bestemt sted,

må man først og fremst passe på å finne ham

der hvor han er,

og begynne der.

Kierkegaard skrev antakelig dette mest med tanke på voksne. Det gjelder i enda sterkere grad når vi er sammen med barn.

Hvis vi har en god begrunnelse, kan vi prøve å få med barnet på å skifte tema. Men vær uansett først en stund der barnet er, før du prøver å finne eller lage en åpning til å skifte emne.

Side 10 av 27

Fant du det du lette etter?

0/250
0/250

Takk for din tilbakemelding!